- et møte mellom ansatte i utlendingsforvaltningen og Margreth Olin
For å vise at biblioteket kan være en møteplass mellom ulike kulturer på tvers av fag har Mangfolds- og migrasjonsbiblioteket i høst invitert de ansatte i utlendingsforvaltningen til en månedlig
bibliotekcafé.
Sist ut var filmskaperen Margreth Olin. Hun har politikere, beslutningstakere men også saksbehandlere (og sikkert befolkningen forøvrig) som målgruppe for sin dokumentarfilm
"De andre" som nå går på kino.
Lovlig med forbehold
Et viktig tema i filmen er å fortelle om ordningen innført i 2009 om midlertidig oppholdstillatelse for mindreårige mellom 15 og 18 år - hvilke konsekvenser ordningen har medført for de som nå enten har fått innvilget eller ikke, midlertidig opphold.
Du kan lese mer om evalueringen av denne ordningen i rapporten "Lovlig med forbehold" av Silje Sønsterudbråten (Fafo)
Forskeren Sønsterudbråten og filmskaperen er enige i dette: ordningen fungerer ikke etter hensikt.
Denne filmen har vi godt av å se
Olin kritiserer en asylpolitikk hvor humanitære hensyn må vike for regjeringens mål om å minske antall flyktninger. De siste årene har dette ført til at terskelen for å få oppholdstillatelse har blitt høyere, og at færre asylsøkere kommer gjennom nåløyet.
Det er spesielt siden 2009, da midlertidige oppholdstillatelser for barn mellom 15 og 18 år kom inn i bildet, at hun har engasjert seg og laget «De andre».
Hun har bl.a vært spaltist for Dagbladet og har fått mye innsikt i systemet gjennom kontakt med asylsøkere og ulike arbeidere både i mottak og overstående utlendingsforvaltning. Høsten 2006 startet hun kampanjen nestekjaerlighet.no for asylbarna, og i år har den vekt på å avskaffe midlertidige oppholdstillatelser samt at barnevernet skal overta omsorgen for alle asylbarna.
 |
| Vigdis Hjort i Dagbladet oktober 2012 |
Personlige møter
Olin besøkte et asylmottak for første gang i 2001, Drevsjø mottak, i forbindelse med sin filming av Ungdommens råskap. Det hun så der gjorde inntrykk på henne, og hun begynte å engasjere seg i asyldebatten. Da hun kom dit, holdt guttene som bodde der fest for henne – det var ikke ofte de fikk besøk utenfra.
Hun undret seg over hvorfor mottaket var såpass isolert fra samfunnet.
Videre fortalte hun om møtet med Goli. Han hadde kutt og brennmerker over hele kroppen. Hun hjalp ham å rense et kutt. Han ba henne om å bli, hun sov på senga og han på sofaen.
Hun fortalte om hvordan hun gjennom spaltene i Dagbladet i 2006 bl.a fikk to barns asylsaker gjenopptatt. Begge fikk innvilget asyl. Den ene var en tidligere barnesoldat fra Etiopia som var blind. Den andre var Tara (18) som etter seks år i Norge skulle tvangssendes tilbake til Iran. Hun måtte ha beskyttelse mot vold og tvangsekteskap.
I Dagbladet-tiden ble hun kontaktet av verger og mottaksarbeidere som var misfornøyde med politikken og tilstanden i norske mottak.
Hassan og Husein
Hun viste et klipp fra «De andre» hvor Hassan besøker Husein på lukket psykiatrisk avdeling på Haukeland sykehus. Husein forteller hva som skjedde da familien deres ble drept, og vi får se kuttet etter en bajonett. Han er svært psykisk syk – traumer etter Afghanistan og den passiviserende behandlingen på mottaket.
 |
| Faksimile VG 26.10.12 |
Husein ble fysisk lam i bena etter at han fikk avslag på søknaden. Han hadde hatt vondt i hodet lenge, og ble til slutt tatt med til sykehuset. Der fikk han tabletter, og ansatte på mottaket medisinerte ham til tross for at det var mot reglene. Han var på sykehuset en uke, så sendt hjem, og få dager etterpå på sykehuset igjen, før han til slutt ble plassert på psykiatrisk.
Olin forteller mer om Goli, som da han var 14 år knivstakk en annen tenåring og havnet i Ila fengsel. Han sonet dommen ut, men ble holdt i varetekt der til han var 18 år, og ble deretter sendt tilbake til Irak dagen etter bursdagen sin.
Hun sier at dette aldri ville hendt med et norsk barn, - å stenge et psykisk skadet barn som har sonet dommen sin ferdig inne på et fengsel hvor noen av Norges farligste menn er innsatte.
 |
| Faksimile: Bergensavisen 17.10.12 |
Hun forteller om Salhus mottak, og de psykiske problemene mange ungdommer har fått etter å ha bodd der. Tidlig i 2010 sendte Redd barna en bekymringsmelding til barnevernet i Åsane om dette. Meldingen ble videresendt til Bergen kommune, som mente at dette var et statlig mottak og dermed statlig ansvar. De gikk ikke videre med meldingen fordi den gjaldt alle ungdommene på mottaket og ikke enkeltpersoner.
Olin sier at etter alt dette er det ikke tvil om at når mennesker som Hassan og Husein ikke får opphold umiddelbart, er terskelen for opphold på humanitært grunnlag for høy. Det skal ikke bare handle om antall barn, men om barna selv.
På Salhus gikk flere ungdommer i lang tid uten verge, og ingen av dem hadde møtt sin egen advokat ansikt til ansikt. Olin tok Hassan med til Oslo for å møte advokaten hans.
Etter at Husein kom ut av psykiatrisk avdeling, ble han og Hassan flyttet til Dale mottak, hvor de var uvirksomme i 1 år. Nå har Husein fått full oppholdstillatelse, mens Hassan fremdeles bare har midlertidig.
Olins kritikk mot systemet:
- Asylintervjuet. Mange av ungdommene forstod ikke viktigheten av asylintervjuet, og det er stor risiko for at mange har utelatt eller undervurdert deler av historien sin som kunne ha gitt dem opphold.
- Å ha menn i rommet under asylintervjuet gjør flere nervøse. Bl.a grunnet bakgrunnen til flere av ungdommene hvor de har blitt utsatt for vold.
- Vergene er en vits. Da Olin prøvde å kontakte dem, visste flere ikke at de var verge eller hvem de var verge for. Flere av ungdommene hadde fått et telefon-nummer til vergen sin, men klarte ikke å få kontakt med dem. Dette viser manglende kompetanse og ansvar hos de som blir verger.
- Fare for rettssikkerheten til ungdommer, spesielt gutter. Flere land er anerkjent farlige for jenter, og disse blir dermed ikke tvangssendt tilbake dit. Men gutter lider også under mange av de samme farlige forholdene, og har samme grunn til flukt som jenter (trafficking, vold, krig etc.). Olin etterspør en offentlig debatt om gutter.
- Familie i hjemlandet. Selv om barnet har omsorgspersoner i hjemlandet, er det ikke alltid familien vil ha barnet tilbake, ofte grunnet fattigdom og vold.
- Umiddelbar tilbakesending. Det ble gitt uklare beskjeder om oppholdstillatelse, og flere av guttene har sagt de heller ville blitt (tvangs)sendt ut av landet umiddelbart, heller enn da de fylte 18. UDI har ressurser til å sikre gjenforening med hjemland (og familie) på en trygg måte.
- Mistenkeliggjøring av asylsøkere. «Arrene på Golis kropp lyver ikke. Øynene til Hassan og Husein lyver ikke.» Terskelen kan ikke være så høy at dypt psykisk skadede ungdommer som dem ikke får opphold på humanitært grunnlag.
- Medisinering uten tillatelse. Dårlige rutiner på mottak gjør at flere ungdommer har blitt medisinert av ansatte, til tross for at de ikke har lov til dette. Flere av ungdommene på Salhus har blitt psykisk syke, og flere har havnet på psykiatrisk institusjon – ofte etter flere selvmordsforsøk.
- Det er et problem at advokater forhører seg med de ansatte på institusjonen om når det passer seg å gi beskjeden om avslag på søknad. Uakseptabelt å kreve av dem at de skal velge når beskjeden skal gis, og i noen tilfeller at de skal gi beskjeden til ungdommen.
Kritikk av EMA-politikken generelt:
- Flere kommer tilbake. Asylsøkere får avslag, blir sendt ut eller forsvinner i Norge eller Europa. Disse skaffer seg svart arbeid og lever i usikkerhet som papirløse. De er ekstra sårbare ift. trafficking. Det er bedre både for enkeltpersonene og Norge/Europa at terskelen for opphold ikke er for høy.
- «For dyrt». Statssekretær Pål Lønseth har uttalt at ved å senke terskelen for opphold for EMAer ender vi opp med for mange flyktninger, noe som blir for dyrt. Men det var ikke for dyrt i årene opp mot 2009, da ordningen ble innført.
- 150 stk – svinnende lite. De siste tre årene har bare 149 EMAer mellom 15 og 18 år fått midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Dette antallet er såpass lavt at myndighetene trygt kan endre ordningen uten enorme kostnader.
- Manglende voksen/omsorgskontakt. Situasjonen til ungdommene på Salhus viser omfattende diskriminering av deres rett til omsorg som barn. Omsorgsansvaret for EMAer fra 15-18 år bør overføres fra UDI til barnevernet, som har langt mer kompetanse og tilbud til å ivareta dem.
- Sverige bosetter asylbarn mens de venter på svar. Dette bør Norge også gjøre.
"Vi politikere har jo ikke tid til å reflektere" - kommentarer og spørsmål
Olin har vist filmen på Stortinget for at de øverste ansvarlige skal se virkningene av politikken de fører:
-
Hvordan ble filmen mottatt på Stortinget?
- Mange ble grå i ansiktet, og noen var helt ærlige, - de sa de hadde lite kunnskap om direkte konsekvenser deres politikk hadde på asylområdet.
Ved spørsmål fra Olin om han skulle se filmen, uttalte Martin Kolberg da han hastet forbi at «vi politikere har jo ikke tid til å reflektere!»
- SV vil fortsatt fjerne ordningen med midlertidig opphold for asylbarn.
- KrF har kommet med positive uttalelser ift. å ha en bedre politikk overfor asylbarna.
- FrP kommer med de vanlige innsigelsene.
Det kommer frem at også flere i UDI er misfornøyde med midlertidig oppholdstillatelse-ordningen. For liten voksentetthet kritiseres, og de har lenge prøvd å få politikerne til å bevilge mer penger til mottakene.
EMA forskning
En FAFO-rapport som omhandlet Salhus tok bare for seg utdanningsmulighetene for ungdommene der. Olin mener det er kritikkverdig at de ikke tok for seg den psykiske belastningen ungdommene gikk gjennom.
En ISF-rapport som arbeides med for tiden kartlegger EMAer mellom 15-18 år sine levekår i mottak/avdelinger. Olin legger vekt på at forskerne må snakke med ungdommene også, for å synliggjøre dem. kompetanse til det.
Mer om ISF-rapport:
http://www.samfunnsforskning.no/ISF/Prosjekter/Paagaaende-prosjekter/Levekaar-paa-mottak-for-enslige-mindreaarige-asylsoekere
(EMA: står for Enslige mindreårige asylsøkere)
